#tungrodd — Public Fediverse posts

De tungrodde.

Akkurat nu e det minst fire forskjellige blogginnlegg som sitt fast i fingran mine et sted, og det e jo litt uheldig, men sjøl om ett av nyttårsforsettan mine for året e å få tida til å gå saktere, så har det tydeligvis ikke innebært å også evne å bruke den tida bedre. Men året e jo ikke engang halvgjort, så æ har troa! (Mer på det enn nyttårsforsettet om å gå på date, i hvert fall.)

Æ va i Oslo og så forestillinga til Simone Grøtte på Operaen, det e jo passanes å nevne, siden forrige blogginnlegg også handla om en forestilling på Operaen. Æ likte den forrige bedre, men æ innser at mye av det handle om at æ ville se nokka anna enn det æ antar Simone Grøtte ville lage. Og det e det jo litt dumt å kritisere ho for. Æ likte kostyman, og satte veldig pris på bakveggen i scenografien, et slags lag på lag i tyll eller nokka som ligna, med noen påsydde mønstre i form av mer tyll. Særlig kostyman til de mannlige danseran hadde et fint koftepreg uten at det blei for påtrenganes eller at det føltes som det prøvde for hardt. Æ likte lydsporet, og æ likte veldig godt fortelleran og historian. Æ synes måten dem blei brukt på i dansen, med scenografien va tidvis ganske svak. Og æ har en veldig sterk følelse av å ha sett det grepet med en radio som fortellerstemme og rekvisitt danseran samhandle med før? Kanskje i en av hennes tidligere forestillinger?

Æ e ganske sikker på at æ har sett noen forestillinger av Simone Grøtte tidligere, men æ kan ikke huske kordan av dem, æ tror æ så Mannen som stoppet Hurtigruta? Det her føltes som en forestilling av Simone Grøtte, men ikke på en måte som nødvendigvis e en kompliment? For det e der problemet ligg, når problemet e mæ, og min aldeles personlige resepsjonsteori. Æ tenkte «Wow, stas, Simone Grøtte på Operaen, nu blir det level opp!», og så bare va det samme level om igjen. Kanskje med teknisk bedre dansera, ærlig talt forhåpentligvis med teknisk bedre dansera, siden dem jobbe på Operaen, men siden æ e mæ e jo den tekniske kompetansen demmes blant det minst interessante. Litt fordi æ like alt som e skakt og rart, og litt, skal æ ærlig innrømme, fordi æ ikke e i stand til å bedømme den tekniske kompetansen på danservis.

Opera og ballett og teknisk kompetent samtidsdans e nok blant de kunstfeltan kor æ stille svakest, og har dårligst forutsetning for å øke kompetansen min (særlig all den tid æ bare går på Operaen når dem vise fram nokka samisk, da kommer det til å ta sin tid å bygge opp kompetanse), så sjøl om æ av og til lar mæ imponere av bestanddeler av dansen, blir himmelfallen over alt dem får til, så skjer det bare unntaksvis. Og når forestillinga ellers da ikke helt treff, så går æ derfra og hviske (man e da høflig!) til den æ va på forestillinga med «… æ synes det va litt banalt?»

En av de tingan æ må minne mæsjøl på deprimeranes ofte i den her nye samtida kor også nordmenn har funnet ut at samiske kunstnera kan greier, e at ting ikke nødvendigvis e for mæ. Æ har sett på de her tingan i over tyve år, æ ønske mæ ting som ville fremmedgjøre mesteparten av publikum. Æ vet det. Og ting e ikke laga for å bare tilfredsstille mæ (heldigvis for alle andre, og egentlig mæ også, det kunne bli i overkant). Og det her e ikke en forestilling som e for mæ i tematikk, fordi tematikken e så velkjent at den føles oppbrukt. Men æ skjønne (æ sverge!) at den ikke e det når man e ikke-mæ, ikke-same, ikke-ka-enn-æ-e (men samtidig sier æ som Ani DiFranco syng et sted «I know I can’t be the only whatever-I-am in the room»). Det e samme innvendinga, om et på et ganske anna nivå, som æ hadde mot Nordland teaters nyeste stykke, Den stygge (som æ ellers likte godt!), på et tidspunkt bruke dem Radiohead sin «Creep» som lydspor, og den sangen e så død. Det e nokka med at den e litt for ny til å være en tidløs klassiker (æ ville neppe hatt samme innvendinga om en forestilling innehold en jazzklassiker, bare sukka «play it, Sam»), men for gammel, for velbrukt til å tilføre scenen det lydsporet den trengte (synes æ, æ vet ikke om folk e enig). Og sjøl om de konkrete stemman i forestillinga e ny, så e fortellingan gammel. Man kan ikke si at det blir for mye snakk om fornorskninga, tror æ egentlig, men det e det æ mene. Visst gjør det ondt når fortielser brister, men blir det øyeblikkelig interessant kunst av den grunn?

Æ tror folket sier ja. Men æ sier nei. (Flaks for mæ at salige Ibsen sier at minoriteten alltid har rett.) Så da danseran henta fram kaffekverna kvalte æ et gjesp, og da dem dansa rundt med en Radionette Kurér eller nokka som ligna himla æ litt med øyan. (Og så hang det nokka greier i taket som så litt ut som utedo laga av tøy, og æ va strengt tatt bare glad for at dem hang så høyt oppe at man kunne ignorere dem, for det skjønte æ ingenting av.) Men så va det øyeblikk, likevel, det va et bord der, firkanta og uinteressant, æ va strengt tatt mest bare overraska over at det ikke va et gammelt respatex-bord, men det va vel ikke plass til mange nok dansera under et sånt, men med en duk. Og på et tidspunkt brukte dem den duken i dansen, trakk den utover i hele sin bredde, den dekka omtrent hele scenegulvet, og da gispa æ litt, for det va så vakkert. Det va nokka i det øyeblikket, i topografien i duktrykket, med fargan, og med samspillet med den tidligere nevnte bakveggen, og fargan i kostyman til danseran, det fungerte. Men så måtte dem høre litt til på radioen, og danse rundt mens en ny stemme snakka om tre stammers møte og kordan språk folk snakka når dem skulle snakke hemmelig, og foreldre som nekte å lære ungan sine samisk, for ka skal dem med det. («Men Siri, du har aldri mista språket, du får ikke lov til å si sånt», og det kan hende du har et poeng, men se nu på kordan språk æ skriv på, ka vet du om nokka?)

Og det e dårlig gjort å synes at nokka e banalt fordi folk e treg og ikke har brukt hele livet sitt på å følge med på den samiske samtidskulturen, det e ikke nødvendigvis feil å lage nokka for et slags minste felles multiplum. Æ VET DET. Men æ forbehold mæ retten til å synes at det e kjedelig.