#samisk-dans — Public Fediverse posts

De tungrodde.

Akkurat nu e det minst fire forskjellige blogginnlegg som sitt fast i fingran mine et sted, og det e jo litt uheldig, men sjøl om ett av nyttårsforsettan mine for året e å få tida til å gå saktere, så har det tydeligvis ikke innebært å også evne å bruke den tida bedre. Men året e jo ikke engang halvgjort, så æ har troa! (Mer på det enn nyttårsforsettet om å gå på date, i hvert fall.)

Æ va i Oslo og så forestillinga til Simone Grøtte på Operaen, det e jo passanes å nevne, siden forrige blogginnlegg også handla om en forestilling på Operaen. Æ likte den forrige bedre, men æ innser at mye av det handle om at æ ville se nokka anna enn det æ antar Simone Grøtte ville lage. Og det e det jo litt dumt å kritisere ho for. Æ likte kostyman, og satte veldig pris på bakveggen i scenografien, et slags lag på lag i tyll eller nokka som ligna, med noen påsydde mønstre i form av mer tyll. Særlig kostyman til de mannlige danseran hadde et fint koftepreg uten at det blei for påtrenganes eller at det føltes som det prøvde for hardt. Æ likte lydsporet, og æ likte veldig godt fortelleran og historian. Æ synes måten dem blei brukt på i dansen, med scenografien va tidvis ganske svak. Og æ har en veldig sterk følelse av å ha sett det grepet med en radio som fortellerstemme og rekvisitt danseran samhandle med før? Kanskje i en av hennes tidligere forestillinger?

Æ e ganske sikker på at æ har sett noen forestillinger av Simone Grøtte tidligere, men æ kan ikke huske kordan av dem, æ tror æ så Mannen som stoppet Hurtigruta? Det her føltes som en forestilling av Simone Grøtte, men ikke på en måte som nødvendigvis e en kompliment? For det e der problemet ligg, når problemet e mæ, og min aldeles personlige resepsjonsteori. Æ tenkte «Wow, stas, Simone Grøtte på Operaen, nu blir det level opp!», og så bare va det samme level om igjen. Kanskje med teknisk bedre dansera, ærlig talt forhåpentligvis med teknisk bedre dansera, siden dem jobbe på Operaen, men siden æ e mæ e jo den tekniske kompetansen demmes blant det minst interessante. Litt fordi æ like alt som e skakt og rart, og litt, skal æ ærlig innrømme, fordi æ ikke e i stand til å bedømme den tekniske kompetansen på danservis.

Opera og ballett og teknisk kompetent samtidsdans e nok blant de kunstfeltan kor æ stille svakest, og har dårligst forutsetning for å øke kompetansen min (særlig all den tid æ bare går på Operaen når dem vise fram nokka samisk, da kommer det til å ta sin tid å bygge opp kompetanse), så sjøl om æ av og til lar mæ imponere av bestanddeler av dansen, blir himmelfallen over alt dem får til, så skjer det bare unntaksvis. Og når forestillinga ellers da ikke helt treff, så går æ derfra og hviske (man e da høflig!) til den æ va på forestillinga med «… æ synes det va litt banalt?»

En av de tingan æ må minne mæsjøl på deprimeranes ofte i den her nye samtida kor også nordmenn har funnet ut at samiske kunstnera kan greier, e at ting ikke nødvendigvis e for mæ. Æ har sett på de her tingan i over tyve år, æ ønske mæ ting som ville fremmedgjøre mesteparten av publikum. Æ vet det. Og ting e ikke laga for å bare tilfredsstille mæ (heldigvis for alle andre, og egentlig mæ også, det kunne bli i overkant). Og det her e ikke en forestilling som e for mæ i tematikk, fordi tematikken e så velkjent at den føles oppbrukt. Men æ skjønne (æ sverge!) at den ikke e det når man e ikke-mæ, ikke-same, ikke-ka-enn-æ-e (men samtidig sier æ som Ani DiFranco syng et sted «I know I can’t be the only whatever-I-am in the room»). Det e samme innvendinga, om et på et ganske anna nivå, som æ hadde mot Nordland teaters nyeste stykke, Den stygge (som æ ellers likte godt!), på et tidspunkt bruke dem Radiohead sin «Creep» som lydspor, og den sangen e så død. Det e nokka med at den e litt for ny til å være en tidløs klassiker (æ ville neppe hatt samme innvendinga om en forestilling innehold en jazzklassiker, bare sukka «play it, Sam»), men for gammel, for velbrukt til å tilføre scenen det lydsporet den trengte (synes æ, æ vet ikke om folk e enig). Og sjøl om de konkrete stemman i forestillinga e ny, så e fortellingan gammel. Man kan ikke si at det blir for mye snakk om fornorskninga, tror æ egentlig, men det e det æ mene. Visst gjør det ondt når fortielser brister, men blir det øyeblikkelig interessant kunst av den grunn?

Æ tror folket sier ja. Men æ sier nei. (Flaks for mæ at salige Ibsen sier at minoriteten alltid har rett.) Så da danseran henta fram kaffekverna kvalte æ et gjesp, og da dem dansa rundt med en Radionette Kurér eller nokka som ligna himla æ litt med øyan. (Og så hang det nokka greier i taket som så litt ut som utedo laga av tøy, og æ va strengt tatt bare glad for at dem hang så høyt oppe at man kunne ignorere dem, for det skjønte æ ingenting av.) Men så va det øyeblikk, likevel, det va et bord der, firkanta og uinteressant, æ va strengt tatt mest bare overraska over at det ikke va et gammelt respatex-bord, men det va vel ikke plass til mange nok dansera under et sånt, men med en duk. Og på et tidspunkt brukte dem den duken i dansen, trakk den utover i hele sin bredde, den dekka omtrent hele scenegulvet, og da gispa æ litt, for det va så vakkert. Det va nokka i det øyeblikket, i topografien i duktrykket, med fargan, og med samspillet med den tidligere nevnte bakveggen, og fargan i kostyman til danseran, det fungerte. Men så måtte dem høre litt til på radioen, og danse rundt mens en ny stemme snakka om tre stammers møte og kordan språk folk snakka når dem skulle snakke hemmelig, og foreldre som nekte å lære ungan sine samisk, for ka skal dem med det. («Men Siri, du har aldri mista språket, du får ikke lov til å si sånt», og det kan hende du har et poeng, men se nu på kordan språk æ skriv på, ka vet du om nokka?)

Og det e dårlig gjort å synes at nokka e banalt fordi folk e treg og ikke har brukt hele livet sitt på å følge med på den samiske samtidskulturen, det e ikke nødvendigvis feil å lage nokka for et slags minste felles multiplum. Æ VET DET. Men æ forbehold mæ retten til å synes at det e kjedelig.

Å finne mening i de fortapte

Æ va i Oslo i helga og så Láhppon på Operaen. Æ hadde egentlig gitt litt opp å få sett den, fordi æ va så himla treg med planlegginga, men på mandag tenkte æ – og det her e like deler pinlig og sant – at æ e blant dem som har fulgt Elle Sofe sin kunstneriske utvikling lengst (ei hånd i været på alle som i sin tid va på KHiO-forestilling), og æ nekte å slå mæ til ro med å høre ka andre mene om Láhppon. Så da brukte æ en del tusen og ganske mye reiseoptimisme på å suse avgårde. Det hende æ tenke på at æ har opparbeida mæ en form for reisekarma (sjøl om karma e et ord æ prøve å unngå, men æ har ikke funnet nokka bedre enda), som æ tror e fordi æ oftest e blant tidenes chilleste mennesker når reiser går skeis, og det betyr at de gangan æ virkelig treng at nokka ikke skjær sæ, så går det over all forventning. (Æ ankom Oslo med nattoget syv på morran og fikk sjekke rett inn på hotellet, med en oppgradering som ikke engang burde vært mulig ifølge bestillinga.)

Og for å ta det viktigste først: Láhppon e fantastisk. Æ va litt avventanes på forhånd, dels fordi æ så noen bilder av kostyman og stort sett tenkte «jaha», og dels fordi æ så Birget i 2023, samarbeidet ho og Joar Nango hadde med Carte Blanche, og dermed va, la oss si ubegeistra, for tanken på mer samarbeid med store ikke-samiske institusjoner. Joar Nango blei forøvrig, i forsnakken æ va og hørte på, omtalt som en nordnorsk kunstner fra Tromsø, nokka som vel i og for sæ ikke e direkte feil, men som heller ikke føles helt riktig. Og så kalte forsnakkeren stykket konsekvent for Læhppon (en feil æ e villig til å tilgi, all den tid den lange a-en vårres e av den vanskelige sorten. Skulle tro det va ikke-samer som sto for ortografien, eh?), som, om ikke anna, fikk mæ til å fnise litt av tanken på en Nesseby-basert danseforestilling.

Og så tenke æ at æ prøve å ikke være vanskelig, prøve å ikke henge mæ opp i at Joar e nordnorsk og fra Tromsø, at Elle Sofe omtales som Elle Sufe (for u e o og o e å, dokker vet), at stykket hete Læhppon, for alt det e jo bare detaljer, småplukk, ignorerbart om man e et storsinna menneske. Æ øve mæ på å være et storsinna menneske, men det hadde vært ok om alle institusjonan man må være storsinna mot hadde øvd sæ litt mer på sin del av arbeidet.

Det va for øvrig også første gang æ har vært på forestilling i Operaen, akkurat som æ tidligere i år for første gang va på poesifestival på Hamar, og litteraturfestival på Lillehammer, så det e jo enkelt sånn sett: alt som skal til e at dem gjør nokka samisk, så bruke æ et nær femsifra antall kroner på reisa og dukke opp. En mulig fordel med å se en forestilling på operaen: lyden va fantastisk. Om det ikke va for at æ va ekstremt interessert i alt som foregikk på scenen hadde æ vært frista til å lukke øyan og bare la mæ omslutte av lydsporet, som virkelig va storslagent og nærmest gjorde forestillinga for min del. Æ va også imponert over kor godt dem har fått til å kombinere det at Lávre joike live på scenen med musikken og korsanginnslagan fra Vokal Nord. Akkurat det med korsangen va også en favoritt, for det første litt fordi det trakk tankan mine i retning Ida Løken Valkeapääs Haíresis – til hvem gir du din sjel (og i ettertid har æ tenkt at æ skulle likt å se Ida og Elle Sofe samarbeide om nokka en gang, det tror æ kunne vært spennanes), og dernest fordi æ likte måten det passa sammen med joiken, men uten å være joik. Særlig siden korjoik oftest e en lidelse å høre på.

Apropos lyden, så va det jo 17-18 dansera på scenen, og æ huske ikke kor mange det va som va på scenen i Birget, men i motsetning til de andre forestillingan æ har sett av Elle Sofe e det jo betydelig flere, og det va et lite segment inni der kor lyden av måten danseran bevegde sæ på glimtvis hørtes ut som lyden av en reinflokk. Mengden dansera e kanskje også roten til en av mine få innvendinger mot stykket, fordi det tidvis skjer små scener samtidig, og når det e så mange dansera på scenen endte æ opp med å virre med hodet og lure på kor det egentlig va meninga at æ skulle følge med. Æ har opplevd samme type parallell dans i andre av Elle Sofe sine forestillinger, men da har det vært langt færre personer på scenen, og det e lettere å ha et overblikk over alle sammen, å liksom kunne se i øyekroken ka de andre gjør sjøl når du følg mest med på en av dem (sånn som ho ene i Vástádus eana som æ nesten sleit med å ta øyan vekk fra). Men samtidig føre det store kollektivet til at de delen kor alle gjør det samme blir ekstra imponeranes.

Sånn som den store sennagress-scenen, kor det fysiske samspillet, og lydnivået av de her plasttrådan (røde, som sådan) som blir piska i gulvet, gjør nokka med mæ, det treff så godt. Litt som da æ så Vástádus eana, satt på første rad og kunne kjenne det i fotsålan i et segment kor de åtte danseran og joikeran e ekstra fysisk utageranes. Her satt æ jo på lengre avstand, mindre intimt (æ vet ikke kor mange det e plass til i Operaen, men det e ganske svært, og scenen e et stykke unna, sjøl om æ satt på rad åtte), så det blei ikke den samme fysiske reaksjonen, men det fungerte litt på samme viset. Og så va scenografien sånn at de her sennagressbuntan etterhvert blei hengt opp på en vegg, og da minte dem mæ om et av mine favorittkunstverk: et fotografi av Anishinaabekunstneren Rebecca Belmore, som hete Fringe, som æ først så i Ottawa, på Sakahàn. Akkurat den va neppe intensjonell, men likevel passe dem sammen, de fysiske konsekvensan av Kautokeinoopprøret og de fysiske konsekvensan av perlebroderiet på egen kropp.

De røde plasttrådan dukka også opp seinere i stykket, da i form av scenografiske elementer som kom til syne og fikk mæ til å nesten flire høyt fordi æ tenkte «ah, som va scenografen en plastikkens Outi Pieski». Sånn ellers falt æ ikke for scenografien, bortsett fra når de blå plastpålan forma en luovvi, og den ene delen kor to dansera balanserte en påle, på nakken, beinan og litt ellers. Å si at dem balanserte den får det til å høres mer ut som del av en sirkusforestilling, men det va jo dels det dem gjorde. Pluss at det va en liten del der kor lyssettinga også kunne spille på Jesus på korset eller tur opp Golgata, som jo ikke e en unaturlig hentydning i forestillinga, men heller ikke føltes overtydelig.

Det e nok også en av de tingan æ synes e mest vellykka i det hele: det føles ikke overtydelig. Men det framstår heller ikke som for diffust, sjøl om man, om man stilte med totalt blanke ark og ikke visste nokka om Kautokeinoopprøret på forhånd, neppe hadde kunnet forklare ka det handla om. Bortsett muligens fra det ene kostymet som så åpenbart e en prest, det tror æ man plukke opp enten man prøve å skjønne ting eller ikke. Det her handle nok også litt om at æ ikke har sett så mange danseforestillinger av den her typen – æ e i større grad ofte utsatt for dem som kan tendere mot det overtydelige, og dermed også uinteressante, så det va mye av det rent ballettekniske kor æ mest satt med en vag følelse av at det e lag av kunnskap der som æ ikke kan eller ser. Og det hendte noen steder at æ tenkte «nu ballette dem veldig», men uten at det ødela nokka for min opplevelse av det. Om nokka skulle æ ønske æ skjønte mer sånn at æ i enda større grad kunne sette pris på de tekniske kvalitetan – for det e jo nokka med det, når du ser noen gjøre nokka dem e veldig god på, så skjønne du gjerne nok til å se at dem e veldig god, men kanskje ikke nok til å formulere det eller å kunne sammenligne det.

Og æ vet åpenbart ikke koffor æ synes Láhppon fungerte så mye bedre enn Birget, kanskje også litt fordi Birget ikke satte sæ i mæ på samme måte som de fleste andre av forestillingan til Elle Sofe. Det va mer Carte Blanche med et dryss av samisk legitimitet (ok, det e kanskje for slemt, men ikke så mye for slemt), mens det her e samisk, sjøl uten anna faktisk samisk tilstedeværelse på scenen enn Lávre. Det va deler av det koreografiske arbeidet som minte mæ om segmenter av Vástádus eana, og kanskje særlig i bruken av det røde scenelyset, fordi det va så distinkt i VE, men også i bevegelsan, i fellesskapet. Og det va deler av det koreografiske arbeidet som minte mæ om lihkahus-delen av Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, og kor skjellsettende det va for min opplevelse av dans, sjøl om det i Láhppon e mer subtilt enn det va både der og i kortfilmen Giitu.

En ting æ lot mæ fascinere av, både i forsnakken og ellers det æ har sett sagt om forestillinga, e omtalen av kostyman. Særlig va det interessant at ho som holdt forsnakken spesifikt nevnte Elle Sofe sitt arbeid med at man skal unngå kulturell appropriasjon, og så gikk videre til å snakke om den danske kostymedesigneren (eller kanskje dem kom i omvendt rekkefølge, det e ikke nøye), aldeles uten å nevne at deler av kostymet som blir brukt virke direkte inspirert av tradisjonelle grønlandske klesplagg. Det her e ikke et felt æ e god på, anna enn det æ har lært via urfolkosmose, men både fargebruken i de mønstrate delan, måten de svarte bordan delte opp buksan, og hettan på de anorakklignanes toppan/hettejakkan sendte mæ umiddelbart i retning Grønland og inuittisk klestradisjon. Og når kostymedesigneren e fra Danmark e det jo ikke nødvendigvis ulogisk at sånt kan forekomme – men når det blir sagt såpass tydelig at man vil unngå å lage nokka som blir for mye av en samisk pastisj, e det da et bevisst eller ubevisst valg å lene så langt i retning et anna urfolk? Og om det e et bevisst valg e det veldig merkelig at det ikke nevnes. Omtrent like rart e det om det e aldeles ubevisst, ikke intensjonelt, og ubemerka, for det tror æ ikke egentlig går an?

Uten at det e et veldig viktig poeng, for kostyman e der, men dem e ikke et bæranes element på den måten koreografien e – kanskje med unntak av de to peskan, korav Lávre bær den ene, og han ene danseren bær den andre (æ vet jo ikke ka slags etnisk gruppe han tilhøre, men følte mæ veldig urfolkstypisk da æ så på han og tenkte «ah, kanskje han e Ainu?»). Det va noen grønne bånd på begge peskan, og mønsteret på dem dro tankan mine i retning Ainufolket, men mer som vage anelser og konnotasjoner enn nokka konkret (for der stille æ relativt blankt). Det eneste unntaket kostymemessig som bæranes element e de veldig fine skjørtan som skal spille på søljer og løvan på søljan (som i løv av sølv, ikke løver som dyret), dem skulle æ gjerne sett enda mer av, og i enda mer bevegelse, for det va hypnotiseranes på sitt beste. Og også veldig synlig samisk på en måte som fungerte bra som sceneplagg, og som likevel va ulikt det meste andre æ har sett før.

Og det e fint, synes æ, når de flinke folkan vårres får samarbeide med andre flinke folk, med flinke institusjoner, når dem får bære fram sånt som det her, gjøre nokka med folk som besitt en kompetanse det skal litt til for at det ganske lille (men ekstremt dyktige) samiske samfunnet vårres har – og likevel, gleden i å se, å, ja, det e Øystein Heitmann som har gjort lysdesignet, klart det e – det e fint, og det e fullt fortjent. Og det e på sin plass. Æ tror det e der æ skille mæ litt fra en del av de andre samiske reaksjonan på sånne her ting, Elle Sofe på Operaen, Máren Ánne på Tate Modern, Britta på Nasjonalmuseet, Joar overalt: æ synes ikke det e stort i sæ sjøl at det skjer, æ lar mæ ikke overvelde av å gå inn i en sal og se at en av vårres folk får det til. Æ har øya å se med, æ har sett med dem i fire tiår, skal æ liksom komme nu når resten av verden ser det og være imponert over at dem endelig faktisk ser? Folkan vårres e på de store scenan, med de bra folkan, fordi det e rett og rimelig. Men det e også rett og rimelig å vente at de store institusjonan ser kvaliteten dem får i hende, ikke bare bli tårebefengt som same fordi det skjer. (Siri e skeptisk, news at eleven, som dem sier.)

Og likevel, etter å ha fordøyd Láhppon i to dager, snakka om det i to omganger, en gang rett etterpå med ei venn som også så det, deretter med en venn som ikke hadde sett det, men som kjenne godt til Elle Sofe, hennes kunstneriske metoder, som kunne nikke gjenkjennanes når æ sa det om lihkahusdelen i Beatnaga …, så sitt æ igjen med at det e en samisk danseforestilling som e for et større publikum enn det samiske, mens Vástádus eana e den som e for oss. Og, kan man kanskje si, av oss, med oss (ikke mæ spesifikt, da, heldigvis for alle skal æ hverken danse eller joike, men et oss som folk, som samefolket (sjøl om det e det kleineste begrepet æ vet om)). Der Vástádus eana stjal pusten fra mæ, gang på gang i løpet av en ganske kort kveld, så lot æ mæ imponere av Láhppon.

Og det betyr ikke at den ene e bedre eller dårligere enn den andre, det betyr nok mest at æ ofte ikke egentlig e ute etter å bli imponert, ikke på den måten. Og æ tenkte æ skulle klare å skrive en hel tekst om en danseforestilling av Elle Sofe uten å skrive det æ tror æ har skrevet hver eneste gang, det æ tror ho sa til mæ da ho studerte på KHiO og æ reiste til Oslo for å se det som kanskje va eksamensforestillinga hennes eller nokka sånt, når æ klaga over at det va så mye i dans æ ikke skjønte, og ho svarte det som e blitt en bærebjelke for mæ i mine kunstopplevelser, «it don galgga áddet, galggat dovdat», du treng ikke forstå, du skal føle det. Og det va ikke sånn at æ forstår Láhppon, all den tid æ fortsatt ikke e kommet veldig mye lengre i å forstå dans, men Láhppon handle for mæ om forståelse, mens Vástádus eana handle om følelsan, og om landet, om jorda, om Sápmi. Og kanskje da på en måte store institusjoner som Operaen, som Nasjonalmuseet, som alle de andre ikke kan få et grep om, fordi det e vanskelig å forklare, og fordi vi (æ) ikke vil forklare, vi vil være i det. Man kan sikkert gå på en forestilling også i Operaen og kjenne den i føttern, men æ vet ikke om det e et mål.

Æ vet ikke om det e en konklusjon heller, men om det skulle være noen tvil: dokker burde se Láhppon, den e verdt å se, om æ va nærmere Oslo hadde æ sett den minst en gang til, æ skulle ønske æ hadde muligheten til å se det en gang til, det va så mye, så mange referanser, så mye man (æ) må øve sæ på å forstå, og æ like å forstå også, sjøl om det e følelsan mine æ helst vil kjenne det i når alt kommer til alt.

bittelite ps: æ innser nu at æ ikke har sagt et ord om den islandske koreografen Elle Sofe har samarbeida med, og det e på ingen måte til forkleinelse for ho, æ tror ho har bidratt med mye av det som gjør stykket forståelig på de måtan som fungere, det framstår – når man ser resultatet – som et fruktbart samarbeid, og æ håpe det har vært det. Og æ håpe alle framtidige samarbeidspartnera for samiske kunstnera e like god som ho virke å ha vært.

#ElleSofeHenriksen #ElleSofeSara #Láhppon #Operahuset #RebeccaBelmore #samiskDans #samiskSamiskSamisk #VástádusEana